3 Uansett rase er det viktig å kjenne til grovfôrkvaliteten, og beregne kraftfôrbehovet ut fra dette. Et godt grovfôr er grunnlaget for en god tilvekst hos okser, og målet er å få i dyra mest mulig. Normalt utgjør grovfôret 30 – 60 % av energien i rasjonen til okser. Det viktigste for å få et førsteklasses grovfôr, er høstetidspunkt og gjæringskvalitet. Fortørking og kutting vil også øke fôropptaket. Etter hvert som graset blir eldre, vil innholdet av protein (AAT, PBV, fordøyelig råprotein) avta, mens innholdet av fiber (NDF) øker. Særlig vil den typen NDF som er helt ufordøyelig øke, og dette gjør at energiverdien faller. En grovfôranalyse av hver slått er derfor svært nyttig for å sette opp riktig fôrplan. Vi hjelper deg gjerne med uttak, innsending og tolking av grovfôrprøver. I tillegg til grovfôrkvalitet vil kraftfôrmengden og type kraftfôr være avhengig av rase og fôringsstrategi. Det er vanlig å dele rasene i to grupper; tidlig og seint slaktemodne dyr. Hereford og Aberdeen Angus kjennetegnes ved tidlig fettavleiring og er slaktemodne ved slaktevekt på 300-350 kg. Rasene Charolais, Simmental og Limousine har stort vekstpotensiale før de begynner å avleire fett, og er slaktemodne ved slaktevekt på 450 kg eller mer. Det skilles mellom moderat og intensiv framfôring av okser. Moderat framfôring er best der grovfôret skal utgjøre hoveddelen av rasjonen og for lette kjøttferaser. Lang framfôringstid øker vedlikeholdsbehovet slik at det totale fôrbehovet blir høyere sammenlignet med intensiv framfôring. Sterk fôring fører til tidligere avleiring av fett ved en lavere vekt enn ved svakere fôring. For å unngå fett-trekk må derfor rasktvoksende okser slaktes ved lavere vekt enn okser som fôres svakere. Fôring av okser
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzODg5MA==