8 Smittevernsykepleieren er oftest ansatt i spesialisthelsetjenesten. Noen store kommuner og rehabiliteringsinstitusjoner har egne stillinger for smittevernsykepleiere. Andre kommuner har samhandlingsavtaler med sitt helseforetak som omfatter aktiv smittevernrådgiving og -veiledning fra smittevernsykepleier. Dette medfører at smittevernsykepleieren ofte må arbeide selvstendig, men også ha evne til å samarbeide (7). Smittevernforskriften beskriver organisering, ansvarsfordeling og hvilke institusjoner som har plikt til å ha et infeksjonskontrollprogram (IKP). Dette gjelder sykehus, sykehjem, rehabiliteringsinstitusjoner og dagkirurgiske klinikker. Det er ledelsen som har ansvar for at IKP blir utformet, iverksatt og vedlikeholdt i disse institusjonene. Videre pålegger smittevernforskriften ledelsen å sørge for at det er tilsatt tilstrekkelig smittevernpersonell, herunder smittevernsykepleier(e) og lege(r), og sørge for at disse får avsatt tilstrekkelig tid til å utføre sine oppgaver. I tillegg skal smittevernkompetanse være representert i aktuelle fora som kvalitetsutvalg, arealplanlegging og innkjøp. Smittevernsykepleieren sin spesialkompetanse blir også benyttet i statsforvaltningen, eksempelvis i Folkehelseinstituttet (FHI) og i Helsedirektoratet (Hdir). Kompetansen er også etterspurt i forsvaret og i forbindelse med internasjonale utbruddssituasjoner. Smittevernsykepleieren har et utstrakt samarbeid med en rekke aktører: ● smittevernkoordinerende lege, ledelse og ansatte ● infeksjonsmedisinsk avdeling, mikrobiologisk avdeling og andre aktuelle avdelinger og institusjoner ● kommunehelsetjenesten og andre kommunale tjenester/ansvarsområder der smittevern er relevant (eksempel: skole og barnehage) ● beredskapspersonell ● bedriftshelsetjenesten (BHT) og tjeneste for Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS) ● utdanningsinstitusjoner for helsepersonell Smittevernsykepleieren sin plass i helsetjenesten
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzODg5MA==