Forebygging av beiteskader

Hvordan forebygge beiteskader av gjess 5 FLERE TYPER GÅS De ulike gåseartene har forskjellig forvaltningsstatus. Derfor må tiltakene være artsbestemte. Høstjakt er kun tillatt på grågås, kortnebbgås og kanadagås. Videre har grågås, kortnebbgås og hvitkinngås europeiske forvaltningsplaner der landene som huser bestandene gjennom året er enige om felles forvaltningsmål og tiltak. Foruten å forvalte bære- kraftige bestander, er et sentralt mål i disse planene å redusere beiteskader og konflikter med landbruket. Vi skiller mellom fastlandshekkende gjess (grågås, kanadagås og kvitkinngås i Sør-Norge) og arktiske gjess (kortnebbgås og kvitkinngås). De arktiske gjessene hekker på Svalbard med mellomlandinger i Trøndelag og Vesterålen vår og høst. Det er to ulike bestander av kvitkinngås som holder til i Norge. Den Svalbardhekkende bestanden over- vintrer i Storbritannia, mellomlander på Helgeland og i Vesterålen på vårtrekket og hekker på Svalbard. Kvitkinngås hekker også i Oslofjordområdet hvor de sprer seg nordover og vestover. Disse gjessene over- vintrer på kontinentet i Europa og blander seg der med den russiske kvitkinnbestanden. En gang i året skifter gjessene vingefjær og mister evnen til å fly. For hekkende gjess sammenfaller denne perioden med tiden når ungene er små. Slike familiegrupper kan ikke fly på flere uker. Gjessene er 2 til 3 år når de produserer unger første gang. Ung- fugler og gjess med mislykket reproduksjon feller vingefjærene litt tidligere enn de hekkende gjessene og samles gjerne i egne flokker på innsjøer eller på havet hvor de er tryggere for rovdyr. Kvitkinngås FOTO: OVE MARTIN GUNDERSEN